Pomeranian – en liten og søt spisshund

Pomeranian nedstammer fra de større spisshundene, spesielt den tyske spitz-rasen. Interessen for denne hunderasen vokste da det begynte å dukke opp små miniatyrer i kull med normalt store hunder, og i mange land er rasen derfor kjent som «Zwergspitz». Rasen har blitt gjort populær av en rekke kongelige eiere, og i 1888 la Dronning Victoria sin elsk på rasen, noe som gjorde den enda mer populær. Gjennom målrettet avl ble hundene stadig mindre i størrelse.

En pomeranian er også kjent som «den lille hunden som tror han kan alt». Den er kompakt, aktiv og lærevillig, og kan bli en ypperlig familiehund, da den vanligvis er årvåken og nysgjerrig på verden. Dessverre tror mange av disse hundene at de er større enn de faktisk er, hvilket kan føre til at de ikke er redde for å være kjepphøye når de møter andre hunder. Som spisshunder flest kan den også være bjeffete.

Utseende

En pomeranian skal være kompakt og kvadratisk, og ha masse pels. Den kan nesten minne om en liten rev, med sin tykke underpels og lange, utstående dekkhår. Særlig iøynefallende er den kraftige pelskragen rundt halsen, og den buskete halen som bæres stolt over ryggen. Rasen kommer i en rekke farger, men oransje med mørkere skygger er det som er mest vanlig. Sort, brun, hvit, grå og andre farger er imidlertid også tillatt på utstillingshunder.

Ifølge rasestandarden skal voksne hunder ha en mankehøyde på 20 cm, pluss/minus 2 cm. Vekten bør ideelt sett ligge et sted fra 1,8 til 2,5 kg. Selv om en pomeranian er en liten hund, så skal den ha flytende og spenstige bevegelser, og ha et friskt og godt fraspark. Det vakre hodet til en pomeranian har alltid kvikke og oppvakte øyne, og de spisse små ørene gir denne rasen et karakteristisk og freidig uttrykk.

Helse og stell

En pomeranian er en liten hund, og må derfor passes godt på. Disse hundene kan være ganske skjøre, og benbrudd er ikke helt uvanlig for rasen. Selv om dette er en type hund som kommer godt overens med barn, så må du passe godt på så ikke barna herjer for mye med hunden. Det er også verdt å merke seg at denne hunderasen lett kan få mye tannstein. Regelmessig puss av tennene er derfor viktig.

I likhet med mange andre små raser kan også en pomeranian få problemer med knærne. Et vanlig problem hos denne rasen er at kneskålen lett kan komme ut av ledd. Kryptorkisme kan også forekomme. Dette er en tilstand hvor én eller begge testiklene ikke befinner seg i pungen, hvor de normalt skal være. Andre vanlige helseproblemer for denne rasen kan være øyesykdommer, luftrørsproblemer som forårsaker hoste, samt lidelser som gir tap av pels.

Ernæring

Små miniatyrhunder har som regel en raskere forbrenning enn store hunder, noe som betyr at de forbrenner energi hurtig. Dette innebærer at disse hundene må spise lite og regelmessig, slik at de ofte får fylt opp de små magene sine. Det er flere typer hundefôr som er spesialtilpasset for små raser, med mindre biter, som passer bedre for små tenner og munner. Det er også viktig at maten har en god sammensetning av viktige næringsstoffer.

Å gi en liten hund mat i mindre biter oppmuntrer hunden til å tygge bedre, og er gunstig både for fordøyelsen og for bedre tannhelse. Husk at hunder som regel er glad i alle typer kjøtt, fisk og fugl, men at de aldri skal ha bein i maten. Særlig gjelder dette fuglebein, fiskebein og bein av gris, da disse lett kan splintres opp og sette seg fast i spiserøret.

Mosjon og trening

Pomeranian er ikke den rasen som krever mest mosjon, men den liker å være i aktivitet. De klarer stort sett å gå nokså langt før de blir slitne, men er også gjerne fornøyde med kortere turer i gaten eller en løpetur i hagen. Dette er en hunderase som er lett å trene, og som elsker mentale utfordringer. Det er derfor viktig at den får nok stimuli til at den trives.

Oppsummering

Kort oppsummert, så er en pomeranian en ypperlig familiehund for deg som ønsker en liten og lærevillig hund som er lett å oppdra. Dette er en hunderase som er kjent for å være livlig, energisk og snill. Rasen er avlet fram for å være en vakt- og selskapshund, så selv om den er kosete av natur, så må du også tåle at den bjeffer litt. Denne atferden bør jobbes med helt fra hunden er valp.

Leave a Reply